Asbjørsnen og Moe


Startside
Op

Sagn er i den folkloristiske forskningen gjerne fortellinger lokalisert til bestemte steder og forbundet med bestemte personer som har levd. Sagnene gir derfor et inntrykk av at tingene faktisk har skjedd. I eventyrene er slike steds- og personbesstemmelsser langt oftere slettet ut, og fortellingene har fått karakter av litteratur, skapt av folketradisjonen - eller kanskje av innsamleren. Ikke minst Asbjørnsen og Moe preget eventyrene med sin egen fortellerstil.

Sagnene forteller som regel ikke om bergtroll med flere hoder, men i folkeeventyrene møter vi dem. I noen folkeeventyr brukes imidlertid elementer fra sagnene, og da virker straks eventyrene ekstra sannferdige - for eksempel ved bruk av stedsnavn. Samtidig er flere av folkeeventryene våre nettopp basert på sagn. I årenes løp - gjennom mange generasjoners muntlige overleveringer - har de fått så mange "tillegg" at de endte som eventyr.

Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885) og hans ven Jørgen Moe (1813-1882) gikk rundt i hele Norge og samlet og skrev ned folkeeventyr og sagn.  Med deres evner til å oppfatte og gjenfortelle den enkelte fortellers fortellerstil og den måten de var lydhør overfor den folkelige replikk, var de to herrene en stor betydning for norsk språk- og kulturutvikling. Moe hadde en sikker skrivestil innenfor everntyrfortellinger og skapte særlig levende fortellinger.

Peter Christen Asbjørnsen
Peter Christen Asbjørnsen ble født i Christiania i 1812. Han var en livlig gutt, som ikke trivdes så veldig godt på skolen. Men som mange på sin tid ble han interessert i den norske bondekulturen. Selv om han var bygutt, kom slekten hans fra Gudbrandsdalen, og han fikk nok høre eventyr hjemme som liten.

Eventyrene hadde levd på folkemunne gjennom muntlig overlevering i århundrer, men de hadde ikke vakt noen interesse blant seriøse forfattere og litteraturinteresserte før den nasjonalromantiske retningen slo igjennom. Asbjørnsen bestemte seg for å prøve å få samlet flest mulig av eventyrene og få dem utgitt i bokform. Han startet dette arbeidet såvidt på midten av 1830-tallet, men ting begynte virkelig å skje etter at han hadde møtt Jørgen Moe på en skole der de begge var studenter.

De bestemte seg for å samarbeide om dette prosjektet, som foregikk ved at de reiste rundt på landsbygda i Norge og skrev ned eventyrene og sagnene som de fikk folk til å fortelle for seg. I Ivo Caprinos dukkefilmer basert på noen av eventyrene, f.eks. Reveenka, starter filmen med at en mann som skal forestille Asbjørnsen kommer fram til en seter etter en lang vandring, og får kona på setra fortelle seg et eventyr, som han så skriver ned. Og det var akkurat slik Asbjørnsen jobbet.

De første eventyrsamlingene til Asbjørnsen og Moe ble utgitt heftevis fra 1841 og utover. Disse samlingene vakte stor oppmerksomhet også internasjonalt, og ble sagt å være blant de beste i verden.  

Det var viktig for Asbjørnsen og Moe å skrive eventyrene så folkelig som mulig, samtidig som de måtte skrives slik at folk over hele landet kunne forstå dem og kjenne dem igjen som "sine". De valgte derfor å ta utgangspunkt i skriftspråket, som dengang var dansk, men byttet ut mange ord og vendinger med typisk norske ord, f.eks. foss i stedet for vandfald. På denne måten fikk de stor innflytelse på utviklingen av skriftspråket bort fra det rent danske.

Etter samarbeidet med Moe ga Asbjørnsen ut nok en samling på egen hånd, og han gjendiktet en rekke norske sagn og satte dem inn i en rammefortelling med en vandringsmann. Denne formen å skrive på var svært populær på denne tiden, og bøkene til Asbjørnsen ble lest av mange.

Etter 1850 sluttet han arbeidet med eventyr og sagn, og jobbet den siste delen av livet som naturforsker og forstmester. Han døde i 1885, og er i ettertiden blitt stående som Norges store eventyrsamler.

Oversikt over viktige verker

NORSKE FOLKEEVENTYR, 1841, sammen med Jørgen Moe
NORSKE HULDREEVENTYR OG FOLKESAGN, 2 bind, 1845-48
NORKE FOLKEEVENTYR; NY SAMLING, 1871

Jørgen Engebretsen Moe
Jørgen Engebretsen Moe ble født i Hole på Ringerike i 1813, og var bondesønn. Selv om han skrev en god del på egen hånd, er det gjennom samarbeidet med P. Chr. Asbjørnsen og innsamlingen av norske folkeeventyr han har en stor plass i norsk litteraturhistorie.

Moe traff Asbjørnsen på et artiumskurs hos en prest på Ringerike, og mesteparten av eventyrene ble samlet inn på innlandsbygdene på Østlandet, selv om Moe av og til dro noe lenger. Mens Asbjørnsen var mest interessert i kortere historier og skjemteeventyr, var Moe mer opptatt av de mer alvorlige under- og legendeeventyrene, der guddommelige personer spilte en viktig rolle, som f.eks. Gjertrudsfuglen.

Moe hadde også gjennom eventyrene stor betydning for utviklingen av det norske skriftspråket -se tekst om Asbjørnsen.

Men i tillegg til innsamlingen og nedskrivingen av eventyr og sagn skrev også Moe mye eget stoff. Han ga ut en rekke dikt, Fanitullen er kanskje det mest kjente, og blant annet den kjente barneboken I brønnen og i tjernet, der handlingen bygger på barndomsminner fra Ringerike.

Moe ble etter sin virksomhet som eventyrsamler prest og senere biskop i Kristiansand. Han døde i 1882.

Oversikt over viktigste verker

NORSKE FOLKEEVENTYR, 1841(sammen med P.Chr. Asbjørnsen)
DIGTE, 1849
I BRØNDEN OG I TJERNET, 1851
AT HÆNGE PÅ JULETREET, 1855
EN LITEN JULEGAVE, 1860
SAMLEDE SKRIFTER, 1877
 

Referanse: http://fuv.hivolda.no/prosjekt/atlebolsen/peter.htm
                http://fuv.hivolda.no/prosjekt/atlebolsen/jorgen.htm
 

Retur

Copyright © 2005 -2008
www.scantrold.dk - Scantrold
 Alle rettigheder forbeholdes

Den skandinaviske trolleverden

Senest opdateret:
20. september 2008 00:20:27.