Hr. Per


Startside
Op

Det var engang et par fattige folk; de hadde ingenting uten tre sønner. Hva de to eldste het, vet jeg ikke, men den yngste het Per.

Da foreldrene var døde, skulle barna arve dem, men det var ikke annet å få enn en gryte, en takke og en katte. Den eldste, som skulle ha det beste, han tok gryta; 'når jeg låner bort gryta, så får jeg alltid lov å skrape den,' sa han. Den andre tok takka: 'for når jeg låner bort takka, får jeg alltid en smakelefse,' sa han. Men den yngste, han hadde ikke noe å velge imellom; ville han ha noe, så måtte det bli katta. 'Om jeg låner bort katta, så får jeg ikke noe for henne jeg,"sa han; 'får katta en melkeskvett, så vil hun ha den sjøl. Men jeg får ta henne med likevel; det er synd hun skal gå her og sette til.'

Per and his catSå dro brødrene ut i verden for å friste lykken, og hver tok sin vei.

Men da den yngste hadde gått en stund, sa katta: 'Du skal nok få like for det du ikke ville jeg skulle bli igjen i den gamle stua og sette til. Nå skal jeg gå bort i skogen jeg, og få fatt på noen rare dyr; så skal du gå opp på kongsgården som du ser der borte, og si at du kommer med en liten sending til kongen. Når han så spør hvem den er fra, skal du si den er fra han Herreper.'

Ja, Per hadde ikke ventet lenge, så kom katta med et reinsdyr fra skogen; hun hadde fløyet opp i hodet på reinsdyret og satt seg mellom hornene på det. 'Går du ikke like til kongsgården, så klorer jeg ut øynene på deg,' sa hun, og så torde ikke reinsdyret annet.

Da nå Per kom til kongsgården, gikk han inn på kjøkkenet med reinsdyret og sa: 'Jeg kommer nok med en liten sending til kongen jeg, om han ikke vil forsmå den.'

Kongen kom ut på kjøkkenet, og da han så det store gilde reinsdyret, ble han vel glad. 'Men kjære min venn! hvem er det som sender meg så gjev en sending da?' sa kongen.

'Å, den kommer nok fra han Herreper,' sa gutten.

'Han Herreper?' sa kongen; 'hvor skal jeg nå si han bor henne?' - for han syntes det var skam han ikke skulle kjenne så bra en mann.

Men det ville gutten slett ikke ut med; han torde ikke det for husbonden sin, sa han. Så ga kongen Per mange drikkepenger, og ba ham hilse så flittig hjemme og si mange takk for sendingen.

Den andre dagen gikk katta til skogs igjen, og fløy opp i hodet på en hjort, satte seg mellom øynene på den og truet den til å gå til kongsgården. Der gikk Per inn på kjøkkenet med den igjen, og sa at han nok kom med en liten sending til kongen, om han ikke ville forsmå den.

Kongen ble enda gladere i hjorten enn han hadde vært i reinsdyret, og spurte igjen hvem det var som kunne skikke ham så gjev en sending.

'Den er nok fra han Herreper,' sa gutten; men da kongen ville vite hvor Herreper bodde, fikk han samme svaret som dagen før, og den dagen fikk Per enda flere drikkepenger.

Tredje dagen kom katta med et elgsdyr. Da så Per kom inn på kjøkkenet i kongsgården, sa han at han hadde nok en liten sending til kongen, om han ikke ville forsmå den. Kongen kom ut i kjøkkenet med én gang, og da han fikk se det store gilde elgsdyret, ble han så glad at han ikke visste hva fot han skulle stå på, og den dagen ga han Per enda mange, mange flere drikkepenger; det var visst hundre daler. Han ville endelig vite hvor Herreper bodde, og grov og spurte både om det ene og det andre; men gutten sa at han slett ikke torde si det for husbonden sin, for han hadde nektet det, og det både stritt og strengt.

'Så be han Herreper at han ser innom til meg,' sa kongen.

Ja, det skulle gutten gjøre, sa han.

Men da han kom ut av kongsgården igjen og traff katta, så sa han: 'Jo, du har stelt meg på et godt trav du; nå vil kongen jeg skal besøke ham, og jeg har jo ikke annet enn de fillene jeg står og går i.'

'Å, vær ikke redd for det,' sa katta; 'om tre dager skal du få hester og vogn og så gilde klær at gullet skal dryppe av deg; så kan du nok besøke kongen. Men hva du enn ser hos kongen, skal du si du har det mye gildere og finere hjemme; det må du ikke glemme.'

Nei, det skulle nok han Per komme i hug, mente han.

Da nå de tre dagene var omme, kom katta med vogn og hester og klær og alt Per trengte; alt sammen var så gildt at ingen hadde sett slikt før. Så reiste han, og katta sprang med. Kongen tok både godt og vel imot ham; men hva kongen bød ham og hva han viste ham, så sa Per det kunne være bra nok, men han hadde det enda finere og gildere hjemme. Kongen likte ikke dette mer enn som så; men Per ble ved sitt; og til sist ble kongen så sint at han kunne ikke styre seg lenger. 'Nå vil jeg være med deg hjem,' sa kongen, 'og se om det er sant at du har det så mye bedre og gildere. Men lyger du, så nåde deg, jeg sier ikke mer, jeg!'

'Jo, du har stelt meg på et godt trav,' sa Per til katta, 'nå vil kongen være med meg hjem; men mitt hjem, det er nok ikke greitt å finne det.'

'Å, bry deg ikke om det,' sa katta; 'reis du bare etter, der jeg springer føre.'

Så reiste de, først Per, som kjørte etter der katta løp føre, og så kongen med alle sine.

Da de nå hadde kjørt et godt stykke, kom de til en stor, diger flokk med vakre sauer; de hadde ull så lang at den mest nådde bakken.'Vil du si at den saueflokken er ans Herreper, når kongen spør deg, skal du få denne sølvskjeen,' sa katta til gjeteren; sølvskjeen hadde hun tatt med fra kongsgården.

Ja, det skulle han gjerne gjøre.

Da så kongen kom, sa han til gjetergutten: 'Nå har jeg aldri sett så stor og vakker en saueflokk! Hvem eier den, vesle gutten min?'

'Det er nok hans Herreper,' sa gutten.

Om litt igjen kom de til en stor flokk med vakre, brandete kyr; de var så fete at det glinste i dem.

Vil du si at den bølingen er hans Herreper, når kongen spør deg, skal du få denne sølvøsen,' sa katta til gjeterjenta - sølvøsen hadde hun også tatt med seg fra kongsgården.

'Ja, gjerne det,' sa gjeterjenta.

Da så kongen kom, ble han rent forundret over den store, gilde bølingen; for så vakker en bøling syntes han aldri han hadde sett før, og så spurte han jenta som gikk og gjette, hvem som eide den brandete buskapen der.

'Å, det er han Herreper,' sa jenta.

Så reiste de litt igjen: og så kom de til en stor, stor flokk med hester: det var de vakreste hester en kunne se, store og fete, og seks av hver lett, både røde og blakke og blå.

'Vil du si at den hestedriften er hans Herreper, når kongen spør deg, skal du få dette sølvstaupet,' sa katta til gjeteren - staupet hadde hun også tatt med fra kongsgården.

Ja, det ville han nok, sa gutten.

Da så kongen kom, ble han rent opp i under over den store gilde hestedriften; for slike hester hadde han aldri sett maken til, sa han. Han spurte da gjetergutten hvem de røde og blakke og blå hestene hørte til.

'Det er nok han Herreper,' sa gutten.

Da de hadde reist et drygt stykke til, kom de til et slott, først var det en port av messing, så en av sølv, og så en av gull; selve slottet var av sølv og så blankt at det skar i øynene, for solen skinte på det med det samme de kom. Der gikk de inn, og der sa katta at Per skulle si han bodde. Inni var slottet enda gildere enn utenpå; allting var av gull, både stoler og bord og benker. Da kongen nå hadde gått omkring og sett på alt, både høyt og lavt, ble han rent skamfull. 'Jo, han Herreper har det gjevere enn jeg, det kan ikke nytte å nekte for det,' sa han; og så ville han til åreise igjen. men Per ba ham bie og ete til kvelds med seg, og det gjorde kongen, men sur og gretten var han hele tiden.

Mens de satt til bords, kom trollet som eide slottet, og banket på porten.

'Hvem er det som eter min mat og drikker min mjød som svin her inne?' ropte trollet.

Straks katta hørte ham, løp hun ut til porten.

'Bi litt, skal jeg fortelle deg hvordan bonden bærer seg at med vinterrugen,' sa katta. 'Først så kjører bonden åkeren sin,' sa hun; 'så møkker han, og så kjører han den igjen.'

Med det samme så rant solen.

'Se deg om, skal du få se den vakre, deilige jomfruen bak deg!' sa katta til trollet.

Så snudde trollet seg, så fikk de se solen, og så sprakk det.

'Nå er alt dette ditt,' sa katta til Herreper; 'og nå skal du hugge hodet av meg, du; det er det eneste jeg krever av deg for det jeg har gjort imot deg.'

'Nei,' sa Herreper, 'det vil jeg slett ikke gjøre.'

'Jo," sa katta, "gjør du ikke det, så klorer jeg ut øynene på deg.'

Ja, så måtte Herreper gjøre det, så nødig han ville: han hugg hodet av katta.

Men med det samme ble hun til den deiligste prinsesse som noen ville se for sine øyne, så Herreper ble rent inntatt i henne.

'Ja, denne herligheten har vært min før,' sa prinsessen, 'men trollet der har forgjort meg, så jeg måtte være katt hos foreldrene dine. Nå får du da gjøre det du vil, om du vil ta meg til dronning eller ikke; for nå er du konge over hele riket'" sa prinsessen.

Å jo, det kan vel hende at Herreper ville ha henne til dronning. Så ble det bryllup og gjestebud i åtte dager, og så var jeg ikke med Herreper og dronningen hans lenger, jeg.

Fra Norske Folkeeventyr (1843-44), Asbjørnsen & Moe

Retur

Copyright © 2005 -2008
www.scantrold.dk - Scantrold
 Alle rettigheder forbeholdes

Den skandinaviske trolleverden

Senest opdateret:
20. september 2008 00:20:27.